En kvervulants dagbok

Jeg må vel innrømme å være over gjennomsnittet interessert i fjell. Jeg har alltid likt å se på fjellene, først fordi de var vakre og senere fordi jeg lurte på hvordan en kom seg opp dit!

Fjellene har stått der i tusenvis av år og vil stå der i tusenvis av år til. Upåvirket av oss mennesker, kun påvirket av naturkrefter som vann og vind. Vakre, ville og lokkende.

Jeg har de siste årene brukt en del tid på å finne veien opp på disse vakre fjellene. Jeg går i andres fotspor; følger guidebøker og veibeskrivelser. Det blir noe annet med førstebestigere, f eks Carl Hall, William Slingsby og Arne Randers Heen. Disse gjorde den fantastiske bragd å være først ute oppe på disse fjellene, med utstyr som ikke kan måle seg med det vi har i dag; spikerstøvler, hjemmemekket tau og vadmelsbukser. DET står det respekt av! Det kan du virkelig kalle å bestige! Hvis jeg deltar på en tur som Norsk Fjellfestival arrangerer, med fører og det hele; kan det virkelig kalles å bestige et fjell?

Og det har dukket opp et annet uttrykk som er mye i bruk på sosiale media for eksempel; "nå har jeg "tatt" Romsdalshorn". Hvor har du tatt det? Så vidt jeg kan se, står Hornet og kneiser stolt i Rauma kommune ennå, det. Helt uberørt av at du har klatret over kanten....

Vi må gjenfinne den respekten som de gamle førstebestigerene hadde for fjellene. Vi kan ikke "ta" fjellene, de står der like godt. Vi bestiger ikke fjellene; det er allerede gjort.  Vi har "vært på" fjellet. Kanskje vi "går opp" eller "besøker" de? Jeg forstår godt at vi mennesker har behov for å gjøre noe som vises når vi er borte igjen. Du trenger bare å gå bortover Trollstigplatået for å se det; tusenvis av små varder, tett i tett.... men det blir ikke det samme når alle gjør det, blir det vel? Når Arne Randers Heen bygde hytte på mange av fjelltoppene i Rauma, så var det en markering. Tenk om vi alle skulle gjort det? Hatt hver vår hytte oppå fjelltoppen? Men hyttene til Randers Heen varer ikke evig, heller ikke vardene; men det gjør fjellet. Lenge etter at vi er borte, er det her ennå og gjør nye generasjoner av nysjerrige lykkelige.....

Eg lengtar

Eg lengtar mot fjellet i haustklår glans.

Eg dregst imot elvar i våryr dans.

Eg trivst uti skogen når vårnatta vaknar.

Når sommarsol søkk, er det havet eg saknar.

Eg dregst imot fjellet når storstormen bølgjer.

Eg trivst inni skogen når striregnet høljer.

Eg lengtar mot alle kvar gong eg er sliten

for saman med dykk får eg lov vera liten.

av Finn Sandum